Jeg er så heldig at jeg bor på Bjølsen studentby. Åh, der er det fint, sier folk. Ja, jævla fint. Så fint at vinduene plystrer av lykke.

Jeg la inn melding til vaktmester. Vinduet mitt plystrer, skrev jeg. Det plystrer og jeg får ikke sove. Vær så snill, jeg trenger hjelp. Jeg trenger nattesøvn. Eksamen kommer, og vinduet mitt gir faen.

Vaktmesteren kom. Det er trykk i hele huset, sier han. Han åpner og lukker vinduet fire ganger. Vi må fikse hele huset, sier han. Så går han, og vinduet mitt plystrer fortsatt. Det gir fortsatt faen.

VEL. På et eller annet tidspunkt må nok være nok. Er man gaffagenerasjon, så er man det. Gaffa fikser alt. Jeg har gaffet vinduet (med så stor iver at jeg i skrivende stund har en bit gaffa mellom fortennene). Jeg har gaffet vinduet både på innsiden og på utsiden. OG VINDUET HAR SLUTTET Å PLYSTRE HERREGUD KAN DERE TRO DET DET ER HELT STILLE PÅ HYBELEN.

(Noe intens hamring på tastaturet kan dog høres, og nattesøvnen har ennå ikke kommet, men jeg har trua. Det blir bedre.)

Jeg teipet ventilgreia. Det hjalp ikke. Ikke tro at det hjelper å gaffe ventilen. Vinduet gir faen.

Det er her det gjelder. Det er her det må gaffes.

Bare hyggelig.

Så har vi dagens. Jeg synes ikke denne eksamenen var forferdelig morsom, noe som kanskje synes:

Ingenting som en liten dose emo mens man skriver. Heldigvis viser det seg dog at ikke absolutt alt er helt forjævlig:

Yay.

Nå har jeg bare én hjemmeeksamen igjen før jeg er ferdig med bachelor. Sånn, gitt at jeg står. Da krysser vi fingre og tær folkens, gogogo!

<@oliyzia> dagene på jobb blir bare rarere og rarere
<@oliyzia> ser en harry potter poledance-video om igjen og om igjen i fullscreen og prøver å få et decent screenshot

Det dreier seg om videoer og quiz, sånn i hovedsak. Hvem som helst kan lage quiz om hva som helst og det finnes mye forskjellig i varierende kvalitet. Om jeg hadde liten tro på folks rettskrivingskunnskaper før jeg begynte i denne jobben, har det gått fullstendig ad undas nå. I tillegg har vi klagesystemet der vi får klager på quizer og lister og kommentarer og whatnot, og jeg blir mer og mer imponert over hva folk klarer å la seg støte av. Vi har hatt en diktatorquiz som drar klager som bare det, “Jeg ble HITLER! Hvordan våger dere? Eier dere ingen moral?” og “GANDHI?!!!!! TENK PÅ BARNA!” Nevermind at Gandhi-resultatet har DU HAR STRØKET TIL DIKTATOREKSAMEN! øverst. Bare gå for klageknappen i blindt raseri, det er sånt som får meg i godt humør.

<@oliyzia> ok folkens, it’s quiz på start.no-time!
<@oliyzia> “hva vet du om star wars”
<@oliyzia> so far so good
<@oliyzia> så
<@oliyzia> “the forse is whit you”

Jeg kunne ikke hatt mer flaks med jobb.

I januar spiste jeg kjøttmuffins for første gang. Mm, kjøttmuffins. Det var kjempekaldt og jeg fikk en ekstra vifteovn av pappa som durte i vei mens jeg spilte Mass Effect. Sykt mye Mass Effect. Freste gjennom enern på null tid og storkoste meg. Etter det var det Dragon Age-tid og jeg engasjerte meg altfor mye i Alistair-romansen (den gikk ikke som planlagt, jeg tror jeg gråt en skvett da han (spoiler) døde (/spoiler)).

I februar fikk jeg vite at etter å ha klaget på karakteren på tyskeksamen sto jeg likevel (fire null, god som gull, er det ikke noe slikt?) og jeg var dritfornøyd. I tillegg hadde Mass Effect 2 kommet ut og jeg var kjempeengasjert de første par dagene, men endte likevel opp med å bruke mesteparten av tiden på Dragon Age. Bakte boller til Fastelaven og spiste dem alene foran PCen. Var alene på Imogen Heap-konsert også. (Ikke sarkastisk-)kos.

Mars var måneden der jeg brukte masse tid på å tenke på hvor stort universet er og hvor liten jeg er i forhold. Syntes mye var kjipt og meningsløst og lurte på hva egentlig vitsen er med det hele. Dette var muuuligens fordi mars også var måneden der jeg skrev kvalifiseringsoppgaver. Gjorde ferdig Mass Effect 2 og var dritstolt da alle overlevde.

I april var humøret fortsatt litt halvveis og jeg følte meg skyldig og feit og brukte en god del tid i treningsrommet på studentbyen. Ble ferdig med tetralysal og syntes ansiktet mitt var awesome. Jeg fylte 24 og vi feiret med middelmådig pizza på Peppes. Det var kos.

Det snødde i mai. I tillegg var det eksamen og merkelig nok kom jeg i godt humør igjen. Hørte på Narwhals konstant.

I juni begynte jeg å se Star Trek. Mye tid gikk på dette. Det var Desucon og jeg hatet det ikke like mye som jeg har gjort tidligere år. I tillegg var jeg i Bulgaria der det var 30+ og det tok fullstendig knekken på fjeset mitt, kvise-central.

Jeg så fortsatt Star Trek konstant gjennom hele juli. Det var zombie walk i Oslo og jeg kjøpte puslespill med 1500 biter og koste meg inne mesteparten av tiden.

I august bet jeg i det sure eplet (igjen) og dro tilbake til hudlegen som gav meg Roaccutane. Jeg var gira og fornøyd og jublet den morgenen jeg sto opp og innså at panna mi var helt glatt.

September, eller Star Trek-ember, om du vil. Begynte å trene skikkelig (vel, mer eller mindre) og veide opp ved å kjøpe dritmye sjokolade da vi besøkte Freia.

Var altfor optimistisk i oktober, enda kvalifiseringsoppgaven i syntaks var dritkjip. Ansiktet var supert, men merket at bivirkningene til Roaccutane var kjipe.

I november skrev jeg bok. Sånn omtrent. Ble ikke helt ferdig med historien, men klarte 50k ord iaf.

Desember (det er nå!) ble jeg ferdig med eksamen og juleferie er digg og Roaccutane er ikke så ille likevel. Mamma har kjøpt kalkun på 5.3 kg og planen er å surre hele fuglen i bacon. Det kan ikke slå feil. Brukte også halvannen time på å printe ut en Mass Effect Colouring Book (seriøst awesome) fordi mammas printer er best i verden, nå skal jeg ned i boden og lete etter fargeblyanter. Yeeeaaah.

God jul!

I begynnelsen av november får vi utdelt eksamensoppgave i morfologi som skal leveres 3. desember. Jeg skriver og skriver. Alt er fint.

I slutten av november får jeg beskjed om at jeg ikke har fått godkjent en kvalifiseringsoppgave i språkendringsfaget og er meldt av eksamen. Supert. Oppgaven var levert og godkjent den, så faglærer har tydeligvis tullet litt. Jeg sender mail i hytt og pine og får beskjed om at de har gjort feil og alt er i orden.

Jeg har skoleeksamen i morfologi 29. november. Samtidig begynner hjemmeeksamen i syntaks (et fag de for øvrig bare burde kalt Forvirring 2), jeg skriver og skriver og skriver.

Så prøver jeg å sette opp fag for neste semester. Den gang ei. Studweb insisterer på at jeg har brukt opp alle studiepoengene mine, og jeg må sende mail i hytt og pine for å fikse. En eller annen rydder opp, og jeg er meldt opp i riktig mengde fag til våren. Hurra.

Jeg jobber fortsatt med syntaksen.

Studentboligene sender meg mail om at jeg ikke har levert inn ny kontrakt for hybelen. De ber meg sende den inn, ellers må jeg flytte ut etter jul. Jeg mailer tilbake og sier at jeg leverte den inn for to uker siden (!), etter litt om og men finner damen kontrakten min i bunken likevel, det er de som har rotet. Det ordner seg.

Syntaks. Syntaks. Syntaks.

Jeg er fortsatt ikke oppført som gyldig kandidat for språkendringseksamenen de meldte meg av, enda damen mente jeg var påmeldt. Følgelig har jeg ikke noe kandidatnummer (som er problematisk når man har hjemmeeksamen). Null kandidatnummer, null kos. Jeg sender mail til fakultetet og spør what the fuck, damen i andre enden gir meg informasjon som er totalt irrelevant og etter litt fram og tilbake videresender hun mailen min til typ tre andre og sier hun håper en av dem kan hjelpe meg. Takk skal du ha.

En av de tre klarer endelig å få oppdatert studwebhelvetet, så nå er jeg godkjent for eksamen. Det er fortsatt ikke lagt ut kandidatnummer, men nå kommer faget i det minste opp i riktig liste.

Både syntaksoppgaven og morfologioppgaven er cirka ferdige for levering i morgen og på fredag. På mandag er det (forhåpentligvis) tid for språkendringseksamen.

Sssssssttttrrrrreeeeeeesssss.

Det er første året jeg er med, selv om jeg har visst om det og hatt lyst til å være med før. Problemet er at jeg aldri får med meg at det har begynt før ganske godt uti november og da funker det dårlig. Et velkjent (tror jeg) mantra under NaNoWriMo har vært “no plot, no problem”, noe som passet meg bra ettersom jeg fant ut at jeg skulle bli med på kvelden 31. oktober. Ikke noe tid til planlegging, med andre ord.

Vel, alle som sier “no plot, no problem” er fulle av skit. Det er absolutt et problem. Målet er altså å skrive 50k ord, i skrivende stund (lols) er jeg på 37784 og jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg driver med. Jeg snakket litt med pappa om dette da jeg var på rundt 20k, jeg ante ikke hva jeg skrev om da heller og pappa spøkte og sa at når man har skrevet så langt må man jo vite hva det handler om. Joa, ja. Må og må fru Blom.

Jeg har uansett tenkt til å skrive det ferdig, det blir for tullete å skrive 37784 ord bare for å gi opp. Målet er å nå 40k i dag, forhåpentligvis klarer jeg presse ut en slags oppnøsting av de 37784 løse trådene som for øyeblikket bare ligger strødd rundt i et salig kaos. Dette er jævlig frustrerende, men jævlig gøy også. Gleder meg til neste år.

Jeg smører og smører og smører med fuktighetskrem og det hjelper ikke en dritt. Er like tørr to minutter etter smøring og kan fortsette å smøre hele dagen uten at det gjør forskjell overhodet. Tar B-vitamintilskudd hver dag og det hjalp og var supert i en måned, nå har det tydeligvis sluttet å funke og alt er dritt. Dritttttttt. Føler humøret er opp og ned hele tiden også, men det kan jeg likegodt skylde på det faktum at det er oktober og kaldt og alle fagene mine er horevanskelige og jeg gruer meg til eksamen.

Jeg er glad for at Roaccutane ser ut til å ta knekken på kvisene, men jeg er også glad for at jeg er 1/3 ferdig med kuren. Fuck this shit. Gleder meg til februar.

In the world of emoticons, I was colon capital d.

Kvisene kom tilbake for fullt, så nå har jeg vært hos hudlegen igjen og fått Roaccutane. Man kødder ikke med Roaccutane. Roaccutane er serious business.

Pillene er visst et slags stoff beslektet med vitamin A, og har en imponerende lang liste med skumle bivirkninger. Blir jeg gravid, får fosteret sannsynligvis misdannelser (om jeg ikke spontanaborterer), drikker jeg alkohol tar jeg knekken på leveren og ellers kan jeg se fram til seks måneder med lysømfintlighet, sår og tørr hud, tørre øyne, neseblod og muskelsmerter. Mange vil ha det til at man kan bli deprimert og få selvmordstanker, men det er ikke bevist. Må til blodprøvekontroll hver 6. uke for å sjekke at jeg fortsatt lever. Så ja, dette blir spennende.

Jeg ser meg selv som en relativt frisk person, jeg er sjelden syk og har stor tro på immunforsvaret mitt. Har aldri blødd neseblod (men ser fram til å finne ut hvordan det er, haha). Og seriøst, jeg er sykt innstilt på å gjøre hva faen enn som skal til for å bli kvitt kvisene, så jeg håper jeg kommer meg unna med minimalt med bivirkninger. Tror (uten fnugg av grunnlag) at mye sitter i hodet, og hodet har jeg tro på.

Tenker å ta bilde av det verste kriseområdet (høyre kinn, looking at you) hver uke, håper det blir bedre snart. Har jo hatt en fingerkavalkade her allerede, kanskje det blir en kinnkavalkade etterhvert.

Jeg hadde en slags halvplan om å sy Star Trek-kostyme, men fant ut at jeg ikke gadd ettersom jeg a) hadde hatt kun én uke på å få det ferdig og b) gå i langermet i slutten av juni inne sammen med ~3000 skrikende fjortiser ikke er min oppfatning av optimalt. Det fantes dog en Spock i tech-crew, som var ganske artig (han fikk maaaaange \\// av meg i løpet av lørdagen, tror han ble litt lei til slutt men går man i Spock-kostyme må man tåle såpass).

Uansett, på søndagen skulle jeg holde Para Para-dansekurs. Var egentlig ikke voldsomt innstilt på tanken, men følte jeg måtte si ja ettersom jeg allerede var oppført på programmet. Jeg dro til Oslo Kongressenter først for å låne laptop (opplegget mitt var på SubScene, OKS hadde ikke plass) og prøvde å få med meg en eller annen til å hjelpe meg med å sette opp lyd, og hvem fikk beskjed om å bli med for å hjelpe? Oh yes, det ble Spock! Tror han var litt “oh no er det deg igjen”, men det gikk veldig greit. Lyden ble bra, kurset gikk faktisk overraskende bra, og generelt sett var jeg veldig fornøyd. Jeg hadde ikke trodd noen hadde interesse av å bli med i det hele tatt, men jeg hadde ~15 mennesker første runde og ~25 andre runde, og dette er altså mennesker som hadde tatt turen fra OKS til SubScene for å bli med, så det var dritartig. Spesielt artig var det at en kar utkledd som Agent Smith ble med, det er få ting her i verden som er bedre enn Agent Smith som danser para para.

Jeg vet at det ble tatt bilder av opplegget mitt, men de har visst ikke blitt lagt ut noe sted ennå, får heller poste et bilde eller to senere. Håper jeg kan gjøre noe lignende neste år også.